Er det enten eller?

Selv om forskning på hund, atferd og læringspsykologi har pågått i flere tiår – og fortsatt utvikler seg – diskuteres det fremdeles høylytt, og til tider ganske hånlig, om belønning versus korreksjon.

Men må det egentlig være et enten eller?

Slik tenker jeg.

De aller fleste hunder lærer best gjennom mye belønning. Moderne hundetrening bygger i stor grad på å forsterke ønsket atferd, og forskningen er tydelig: Hunder lærer effektivt med belønningsbasert trening. Samtidig ser vi ofte bedre motivasjon, større treningsglede og betydelig mindre risiko for stress, frykt og konflikt.

Belønningsbasert trening handler ikke om å la hunden gjøre som den vil. Det handler om å lære hunden hva som lønner seg, og bygge opp den atferden vi ønsker å se mer av.

Betyr det at hunden aldri trenger en korreksjon?

Nei.

En hund som trenes med belønning trenger fortsatt:

• Tydelige grenser.

• Informasjon om når en atferd ikke fører til belønning.

• Hjelp til å stoppe uønsket eller farlig atferd.

Forskjellen ligger først og fremst i hvordan vi gjør det.

Noen eksempler

Hvis hunden reiser seg fra sitt før frikommandoen, trenger den sjelden en hard korreksjon. Du kan rolig avbryte øvelsen, føre hunden tilbake og starte på nytt. Da lærer hunden hva som faktisk lønner seg.

Hvis hunden er på vei ut i trafikken, er situasjonen en helt annen. Da er en skarp kommando eller et fysisk inngrep både nødvendig og riktig. Sikkerhet kommer alltid først.

Hvis hunden hopper på besøkende, kan vi forebygge situasjonen, lede hunden bort fra det uønskede og samtidig belønne den rikelig når den står rolig med alle fire potene på bakken.

Grenser er ikke det samme som harde metoder

Mange tenker at "ingen korreksjoner" betyr "ingen grenser". Jeg er ikke enig.

Jeg setter ofte tydelige grenser for mine egne hunder. Forskjellen er at jeg forsøker å forebygge problemene før de oppstår. Jeg legger opp treningen slik at hunden får mange muligheter til å lykkes i et miljø med få forstyrrelser, før vi gradvis øker vanskelighetsgraden.

Når hunden forstår oppgaven og har fått mange gode erfaringer, blir behovet for korrigeringer som regel svært lite.

Finnes det unntak?

Ja.

Har du en høydriftig brukshund som skal konkurrere på høyt nivå innen for eksempel IGP, jakt eller brukshundarbeid, finnes det situasjoner hvor enkelte hunder kan trenge en tydelig korreksjon for å bryte gjennom den høye driften og sikre god kommunikasjon.

Det betyr likevel ikke at treningen skal være basert på korreksjoner.

Når korreksjoner blir hovedverktøyet

Hvis du opplever at du stadig må korrigere hunden – eller at korreksjonene blir hardere og hardere – er det ofte et tegn på at noe annet bør endres.

Kanskje er kriteriene for høye.
Kanskje er miljøet for vanskelig.
Kanskje har hunden rett og slett ikke forstått oppgaven godt nok.

Da er løsningen sjelden flere eller hardere korreksjoner. Da er løsningen å gå tilbake og gjøre treningen tydeligere, enklere og mer rettferdig for hunden.

For meg handler god hundetrening om å lære hunden hva den skal gjøre – ikke bare fortelle den hva den ikke skal gjøre.

Derfor kan jeg heller ikke stå inne for treningsmetoder som i hovedsak bygger på korrigeringer fremfor læring. Og uansett situasjon mener jeg at det aldri er greit å bruke uautoriserte hjelpemidler eller unødvendig harde metoder.

Til syvende og sist handler det ikke om å velge side i en debatt. Det handler om å velge den metoden som gir hunden de beste forutsetningene for å forstå, mestre og trives – samtidig som vi tar ansvar når situasjonen krever det.