Da drømmen om konkurransehunden gikk i tusen knas 💔

Jeg hadde store drømmer for Joey.

Virkelig store drømmer.

Da han kom inn i livet mitt, så jeg for meg en hund jeg skulle konkurrere med i bruks, lydighet og rallylydighet. En hund jeg skulle utvikle meg sammen med, klatre i klassene med og kanskje nå noen av de målene jeg hadde gått og drømt om lenge.

Jeg så for meg en konkurransehund.

Jeg fikk Joey. ❤️

Og det skulle vise seg at de to tingene ikke nødvendigvis var det samme.

Drømmen om bruks

Bruksdrømmen var heller ikke hvilken som helst drøm.

Jeg hadde så inderlig lyst til å komme meg opp og frem i NBF bruks igjen. Jeg hadde gjort den reisen tidligere med Joeys grandonkel Darrel, og jeg tror nok at jeg allerede hadde skrevet deler av historien om Joey og meg inne i mitt eget hode.

Vi skulle dit.

Ikke nødvendigvis til de største pokalene eller de flotteste resultatene. Men vi skulle få den reisen sammen. Trene, utvikle oss, møte utfordringene og jobbe oss oppover.

Joey var selvfølgelig ikke Darrel, og jeg forventet heller aldri at han skulle være det. Men jeg hadde håpet at han skulle få ta meg med tilbake til en del av hundesporten som hadde betydd utrolig mye for meg.

Så fikk Joey påvist AA grad 2 på høyre albue som følge av OCD.

Og akkurat den framtiden forsvant før vi egentlig hadde rukket å begynne.

Det var den første drømmen som knuste.

Kroppen hans hadde satt en grense, og den måtte jeg selvfølgelig respektere.

Det gjorde vondt.

Men vi hadde jo fortsatt lydigheten.

Helt til vi ikke hadde den heller

Vi trente lydighet, og vi konkurrerte.

Men i klasse 2 begynte Joey å fortelle meg at dette ikke lenger var særlig hyggelig.

Ting ble vanskeligere. Kravene økte. Rammene ble trangere. Og den hunden som kunne være både ivrig, glad og engasjert på trening, begynte å synes at hele greia ble ganske ubehagelig.

Denne gangen var det ikke kroppen hans som sa stopp.

Det var Joey.

Og det er på mange måter mye vanskeligere.

For en røntgenundersøkelse er ganske tydelig. Den kan fortelle deg at dette bør hunden din ikke gjøre.

En hund som synes noe er vanskelig, kommer sjelden med et like tydelig svar.

Hvor går grensen mellom «dette synes jeg er vanskelig akkurat nå» og «dette ønsker jeg faktisk ikke å gjøre»?

Skal jeg hjelpe ham gjennom det?

Trene annerledes?

Senke kriteriene?

Bygge mer selvtillit?

Finne bedre belønninger?

Prøve litt til?

Som hundetrener er det jo nettopp det vi gjør. Vi forsøker å finne løsninger.

Men på et eller annet tidspunkt må vi kanskje også tørre å stille et annet spørsmål:

Prøver jeg nå å hjelpe hunden min – eller prøver jeg å holde liv i min egen drøm?

For oss endte det med at lydigheten ble lagt bort.

Det gjorde også vondt.

Men heldigvis hadde vi rallylydigheten.

Kanskje dette var vår greie?

Og der gikk det jo bra!

Vi jobbet oss gjennom klassene og helt opp i Elite.

Kanskje dette var vår sport?

Kanskje hadde vi endelig funnet arenaen hvor Joey og mine konkurranseambisjoner kunne møtes?

Men sakte, nesten så sakte at jeg ikke oppdaget det før vi allerede hadde havnet langt uti det, begynte det samme å skje der.

Joey kunne være glad og engasjert utenfor banen. Han kunne varme opp fint. Han kunne prøve, jobbe og gjøre sitt aller beste.

Men inne i konkurranseringen skjedde det noe.

Gleden forsvant.

Han falt sammen.

Og etter hvert ble det umulig for meg å late som jeg ikke så det.

Til slutt var det full stopp.

Ikke fordi Joey ikke kan.

Ikke fordi han ikke prøver.

Og definitivt ikke fordi han ikke vil jobbe.

Men fordi noe med konkurranseringen, rammene, forventningene og kravene gjør at den ellers så glade og arbeidsomme hunden min ikke lenger har det bra.

Først sa kroppen hans nei til drømmen min.

Så begynte Joey selv å si nei.

Og da sitter jeg igjen her.

Med en hund jeg hadde enorme konkurranseambisjoner for – og en ganske stor haug med knuste drømmer.

Hva sier det om meg?

Det er vondt å innrømme.

For midt oppi dette finnes det også en annen følelse jeg ikke er spesielt stolt av.

En liten stemme som spør:

Hva sier dette om meg som hundetrener?

Jeg underviser andre. Jeg holder kurs. Jeg hjelper andre med hundene deres.

Burde ikke jeg da klare å «fikse» min egen?

Vil folk tenke at jeg ikke er særlig flink når jeg har en hund jeg ikke «får til»?

Kanskje noen som bare har sett oss noen minutter i en konkurransering, først og fremst har sett hun med den usikre hunden.

De har sett Joey når rammene har blitt vanskelige og følelsen hans har forsvunnet.

De har ikke nødvendigvis sett hunden jeg kjenner fra alle de andre situasjonene.

For Joey er ikke bare «en usikker hund».

Han er en følsom hund, ja, men samtidig en hund med sterke egne meninger, stor selvstendighet og en ganske imponerende tro på egne løsninger. Han kan være sårbar når rammene blir vanskelige – og samtidig være utrolig trygg når han får arbeide på en måte som gir mening for ham.

Han er rett og slett mer sammensatt enn de få minuttene noen kanskje har sett av oss inne i en konkurransering.

Og den tanken har gnagd mer enn jeg liker å innrømme.

For Joey ble jo ikke den konkurransehunden jeg hadde sett for meg.

Men kanskje ligger hele feilen akkurat der.

For hva betyr egentlig å få til en hund?

For Joey vil så absolutt jobbe

Gi ham et spor, og han jobber til beina nesten går av ham.

La ham bruke nesa, løse et problem og finne svaret selv, og han gir absolutt alt.

I nosework og spor møter jeg en hund med selvtillit, arbeidslyst, utholdenhet og en enorm glede i det han gjør.

Der finnes ikke hunden jeg «ikke får til».

Der finnes en hund som virkelig kan.

Og kanskje begynner jeg endelig å forstå hvorfor.

Joey er nemlig litt hippie. 😂

Jeg tror hans personlige livsmotto må være noe i retning av:

«Jeg gjør det gjerne. Men jeg vil helst komme på ideen selv.»

Han elsker oppgaver der han får bruke eget initiativ. Der han får tenke selv. Der han får ta valg. Der han får løse oppgaven på sin måte.

Gi ham problemet, så finner han gjerne løsningen.

Men så fort mennesket begynner å komme trekkende med regler, kriterier og detaljer om nøyaktig hvordan ting skal utføres – og Gud forby en konkurransering hvor alt dette plutselig skal skje på kommando og innenfor bestemte rammer?

Da synes Joey at hele prosjektet blir betydelig mindre interessant.

Eller rett og slett vanskelig.

Noen ganger mistenker jeg også at han har hørt forslaget mitt, foretatt en grundig vurdering – og kommet fram til at hans egen løsning er betydelig bedre. 😂

Det har vært frustrerende.

Det har gjort meg sint på meg selv.

Det har gjort meg lei meg.

Og det har tvunget meg til å stille noen ganske ubehagelige spørsmål om hvor mye av hundetreningen min som egentlig handler om hunden – og hvor mye som handler om mine egne drømmer.

For jeg hadde jo en plan

Det er kanskje det vanskeligste å erkjenne.

Jeg hadde skrevet historien vår før Joey hadde fått muligheten til å fortelle meg hvem han var.

Vi skulle konkurrere i bruks.

Så skulle vi ikke det.

Da kunne vi satse på lydigheten.

Så skulle vi visst ikke det heller.

Men rally! Rally kunne vi i hvert fall holde på med.

Helt til Joey fortalte meg at svaret også der var nei.

Og hver gang en dør har lukket seg, har jeg lett etter en ny.

Kanskje fordi jeg elsker å trene hund.

Kanskje fordi jeg elsker å konkurrere.

Men sikkert også fordi det har vært vanskelig å gi slipp på bildet jeg hadde av hvem Joey og jeg skulle bli sammen.

Etter hvert har jeg også måttet innse noe annet.

Alle disse drømmene var mine.

Det var jeg som drømte om å komme tilbake i bruks.

Jeg som ville oppover i lydigheten.

Jeg som håpet på en framtid i Elite i rallylydighet.

Joey hadde aldri lovet meg noen av delene.

Det var mine drømmer jeg la på skuldrene hans.

Og når drømmene mine ikke lenger passer til hunden som står foran meg, er det ikke hunden som må forandres.

Da er det drømmene.

Det betyr ikke at det ikke gjør vondt å gi slipp på dem.

Det gjør det.

Men Joeys verdi har aldri vært avhengig av hvor langt han kunne ta meg på en resultatliste. ❤️

For jeg kan selvfølgelig fortsette å prøve å forme Joey til den konkurransehunden jeg en gang bestemte meg for at han skulle bli.

Eller jeg kan se på den hunden som faktisk står foran meg.

Han som elsker nosework.

Han som elsker spor.

Han som blomstrer når han får bruke hodet og nesa og ta egne valg.

Han som gir absolutt alt når oppgaven gir mening for ham.

Han som kanskje aldri kommer til å gi meg den konkurransekarrieren jeg drømte om.

Men som likevel har gitt meg noe langt mer verdifullt.

Kanskje jeg faktisk fikk ham til likevel

For kanskje er ikke den beste treneren den som kan få enhver hund til å passe inn i planen sin.

Kanskje er det den som etter hvert klarer å innse at planen var feil.

Den som tør å slutte selv om hunden teknisk sett kan fortsette.

Den som klarer å legge egne ambisjoner til side når hunden forteller at prisen begynner å bli for høy.

Og den som klarer å se at det finnes utrolig mange måter å lykkes med en hund på som aldri vil synes på en resultatliste.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg er helt ferdig med sorgen over det vi ikke fikk til.

Det er jeg ikke.

Jeg hadde drømmer for oss.

Store drømmer.

Jeg hadde så lyst til å få kjenne på den reisen i bruks igjen som jeg en gang fikk oppleve med Darrel.

Jeg hadde lyst til å se hvor langt Joey og jeg kunne komme i lydigheten.

Og da vi faktisk kom oss helt til Elite i rallylydighet, hadde jeg selvfølgelig drømmer der også.

Så ja.

Det gjør vondt når drømmer går i tusen knas.

Og jeg tror faktisk det må være lov å sørge litt over den hunden man trodde man skulle få – samtidig som man elsker den hunden man faktisk fikk over alt på jord.

De to følelsene kan eksistere samtidig.

Men kanskje er det på tide at jeg slutter å se på Joey som konkurransehunden jeg ikke fikk til.

For når han går et spor med hele seg, jobber i et noseworksøk med den selvsikkerheten og gleden som er så utrolig typisk ham – eller kommer stolt gjennom skogen med rådyrskanken han har funnet – er det ganske vanskelig å påstå at denne hunden ikke ble noe.

Han ble bare ikke det jeg hadde planlagt.

Det var drømmen om konkurransehunden som gikk i tusen knas.

Ikke hunden. ❤️

Så kanskje fikk jeg til Joey likevel.

Jeg måtte bare bruke ganske mange år – og knuse noen drømmer underveis – på å forstå hvem han egentlig var.

Og jeg mistenker at hippien selv har visst det hele tiden:

«Slapp av, muttern. Dropp alle de reglene dine og gi meg et spor.» 😂❤️