Bla, bla, bla ... men hva hører egentlig hunden?
Vi mennesker er noen skravlebøtter!
Vi snakker med hundene våre fra morgen til kveld. Vi forklarer, spør, oppmuntrer, korrigerer og kommenterer. Og innimellom holder vi rene foredrag for dem.
«Kom hit da! Nei, ikke dit! Vent litt! Du må jo høre etter! Kom nå, sa jeg! Hallo? Hva er det du driver med?»
Kjenner du deg igjen? 🤭
Men har du noen gang tenkt over hvor mye av dette hunden faktisk forstår?
Ord er ikke det samme som forståelse
Hunder kan lære betydningen av mange ord og signaler. Noen lærer imponerende mange!
Men ordene får betydning gjennom erfaring, sammenhenger og konsekvenser.
Når vi sier «sitt», og hunden har lært hva signalet betyr, vet den hvilken atferd som forventes.
Men hva skjer når vi sier «Kan du være så snill å sette deg ned litt nå, da?»
Kanskje setter hunden seg likevel. Men er det fordi den forstår hele setningen, eller fordi den gjenkjenner et bestemt ord, tonefallet vårt eller kroppsspråket som følger med?
Det er ikke nødvendigvis det samme.

Når ordene blir bakgrunnsstøy
Vi gjentar signaler, legger til forklaringer og fyller stillheten med ord. Og når hunden ikke reagerer, snakker vi gjerne enda mer!
«Kom! Kom da! Kom hit! Nå må du komme!»
Men hva har hunden egentlig lært?
Kanskje har den lært at det første «kom» ikke er så viktig. Eller at signalet ikke alltid betyr det samme.
Og så har vi alle de små lydene vi lager uten å tenke over det. Et lite «eh-eh», et «nei», et klikk med tungen eller andre lyder vi har lagt oss til.
Noen har en innlært betydning for hunden. Andre er kanskje bare bakgrunnsstøy.
Vi er ofte svært opptatt av hundens vaner, men hvor bevisste er vi egentlig på våre egne?
Hva skjer hvis vi holder munn?
Se for deg en helt vanlig tur med en hund som gjerne vil fremover.
Vi snakker, lokker og forsøker å få hundens oppmerksomhet.
Men hva om vi stopper opp, er helt stille og lar hunden få anledning til å ta et eget initiativ?
Kanskje fortsetter den å trekke. Kanskje prøver den forskjellige ting fordi den ikke helt forstår hvorfor vi plutselig står stille.
Og kanskje snur den seg etter hvert for å undersøke hva vi driver med.
Hva skjer hvis vi belønner akkurat det øyeblikket?
Da har vi gitt hunden informasjon om at det kan lønne seg å følge med på oss, uten å ha sagt et eneste ord!
Gjennom gjentatte erfaringer kan hunden begynne å orientere seg oftere mot oss og tilby kontakt frivillig.
Ikke fordi vi har bedt den om det, men fordi den har lært at det lønner seg.
Det betyr selvfølgelig ikke at stillhet alene løser utfordringer med båndtrekking. Poenget er hvordan observasjon, timing og belønning kan skape læring uten en strøm av verbale signaler.
Kroppen vår snakker også
Mens vi er opptatt av ordene våre, følger hunden også med på alt det andre vi gjør.
Hvor vi ser. Hvordan vi beveger oss. Hvilken retning kroppen peker. Tonefallet vårt. Og hva som pleier å skje etterpå.
Vi kan si én ting med munnen og noe helt annet med kroppen.
Kanskje sier vi «bli», samtidig som kroppsspråket vårt inviterer hunden med oss?
Hunden forsøker å tolke informasjonen vi gir den, men den informasjonen er ikke alltid like entydig.
Kanskje vi skal snakke litt mindre – og observere litt mer?
Jeg er stor tilhenger av tydelige signaler, men også av å gi hunden tid til å tenke selv.
Har den forstått oppgaven? Trenger den mer informasjon? Eller trenger den bare noen sekunder til å finne løsningen?
Og nei, det betyr ikke at vi skal slutte å prate med hundene våre!
Småprat, kos og sosial kontakt er en naturlig del av samværet.
Men når vi ønsker å lære hunden noe, kan det være lurt å tenke over hvor tydelig informasjonen vår faktisk er.
Neste gang hunden ikke gjør det du ber om, kan du derfor stille deg selv et spørsmål:
Har hunden forstått hva jeg mener, eller har jeg bare sagt veldig mye?
For det er ikke nødvendigvis hunden som er dårlig til å høre etter.
Noen ganger er det vi mennesker som er litt dårlige til å gjøre oss forstått. 😉